Spørretime.
Dagens spørsmål er som følger:
Hva er ditt beste barndomsminne, og hvorfor?
Det er ingenting som er så morsomt å høre om som barndomsminner. Jeg elsker å få høre gode, morsomme, flaue, teite, rare, utrolige historier fra barndommen. Jeg vet at alle har mange historier som de bør dele med meg her. Jeg har ihvertfall mange flaue historier om hvordan jeg var som lita. Jeg var en skikkelig drittunge. Jeg lover. Hadde jeg møtt en unge som var som meg som barn hadde jeg antagelig blitt kjempeoppgitt. Jeg var masete, sta, kranglete, sint, til tider ganske ond, kontrollerende og hissig. Veldig, veldig, veldig hissig. Og, veldig sta. Hissig og sta er to sider av meg som ikke bør opptre samtidig. De passer ikke sammen, rett og slett. Om jeg er enten hissig eller sta kan jeg faktisk overleves, men sammen? Ikke en nubbsjans.
Mitt beste barndomsminne (eller, jeg vet ikke om det er mitt beste barndomsminne. Det var bare det første minnet som poppa inn i hodet mitt) er et minne som inneholder begge disse sidene av meg, faktisk. Kanskje tenker du at det er rart at i mitt beste barndomsminne var jeg både sta og hissig. Høres vel ikke ut som et godt minne, gjør det vel? Men, det er det. Jeg smiler alltid når jeg tenker tilbake på det.
Jeg var fire år, og bodde på en plass som heter Rabben her på Frøya. Butikken lå ca. fem hundre meter unna huset. Kanskje mer eller mindre, jeg er dårlig på å tippe avstander. Uansett, det var ganske lang vei til butikken for en fireåring. Det var vel kanskje derfor jeg insisterte på å gå dit alene. Fire år. Fem hundre meter. Butikken. Antagelig så jeg på dette som en pilgrimsreise, selv om jeg ikke ante hva det var på dette tidspunktet. Reisen ned til butikken var som et eventyr for meg. Spennende, farlig og noe som måtte gjøres av meg. Selvfølgelig ble jeg nekta å gå dit alene. Jeg var lita. Altfor ltia. Det kjørte biler på veien. Ikke så veldig mange biler, vel og merke, men en bil er i mange tilfeller nok. Sta og hissig som jeg var godtok jeg selvfølgelig ikke dette svaret. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden; den eventyrlige reisen ned til butikken var en reise jeg skulle ta. Enkelt og greit. Det var lett å forstå for en fireåring, men for to voksne mennesker var det uforståelig vanskelig, beskyttende som de var. Etter mye... la oss si "diskutering" (høres mye penere ut enn kjefting, hyling, grining, tårer og slemme ord fra munnen til en fireåring), fikk jeg faktisk lov. Jeg skulle ta reisen. Jeg skulle ta den alene.
Det jeg husker best (bortsett fra den teite butikkdama på Rimi som bøyde seg ned å sa "og hva skal så du ha, lille venn?" med grøtete babystemme til meg som om jeg var en liten drittunge, selvfølgelig. Jeg hata den dama i mange år etterpå. Jeg var da ikke en liten unge! Jeg var stor.), og det som gjør hele denne historien til et godt barndomsminne, er ansiktsuttrykkene til både mamma, pappa og tvillingbroren min som var halvt synlige gjennom det store vinduet hjemme. De stod i vinduet alle sammen, og venta på meg. Venta på meg; den store, flinke og stolte jenta som hadde gått til butikken alene for første gang.
Jeg tror nok grunnen til at jeg husker denne historia så godt er ganske enkel. Det er følelsen jeg husker så godt. Følelsen man får når man har beseiret noe. En følelse som jeg har følt mange ganger etter dette, men på en måte så var dette den første gangen (som jeg kan huske, vel og merke) jeg virkelig følte at jeg hadde klart noe. Jeg hadde tatt et stort steg, selv om føttene mine var ganske så små på den tiden.
Nå er jeg veldig spent på din historie! Ikke skuff meg. Vær så snill?
Jeg husker at jeg, besteveninna mi og lillebroren hennes dyppa tanbørsten til lillebroren min i do og tvang han til å pusse tennerne med den. ÆRSJ
Mitt beste må vel være som følger:
Jeg og min barndomsvenn leket sammen i hagen. Der var det to husker. Og min mor og hans mor filmet oss og drakk kaffe i solen. Tilslutt vet jeg ikke hva som gikk av meg, men vi satt jo å spiste blåbær, så etterhvert så gikk han av husken for å finne mer blåbær. Da tok jeg plutselig tak i husken mens han satt seg ned. Så det endte med at han datt i søla og begynte å gråte.. Jeg kunne aldri trodd idag at jeg var så slem som liten. He he. Utrolig morsomt å se minner på film den dag idag :)
masete, sta, kranglete, sint, til tider ganske ond, kontrollerende og hissig
sorry. prøver å sende en lang kommentar. funker ikke.
Det var sommer og sent på kveld. Jeg skulle normalt ha lagt meg for lenge siden. Men vi var alle våkne og ute i gata. Blir kansje feil og si kvelden, natten, for jeg tror klokka var over tolv. Asfalten var glovarm, den var så varm at vi ikke kunne stå stille. Så alle løp fram og tilbake og hoppet opp og ned. Selvom asfalten var så varm at vi ikke kunne stå stille på ett sted, tok ingen på seg sko, alle bare fortsatte trippendes/hoppendes/hinkende over asfalten.
æææ! Hvorfor ble kommentaren min slettet? skrev jo nesten en lang bok.
jeg husker inegnting fra barndommen, helt grusomt. så har ingen historie å komme med..
Princess Silje: Huff, så ekkelt! :O
Charlotte: Jeg var ganske ond som lita jeg også. Husker at jeg og ei venninne bandt både hendene og føttene sammen til ei jente som var mye yngre enn oss. Deretter kasta vi hun i grøfta, og sprang. Hun lå der
i mange timer, stakkars..
Lillian: Prøv å ikke bruk spesielle tegn. Blogg.no sliter litt med det. :b
Heartpost: Det hørtes jo ut som en perfekt sommer! :)
Ida W: Så synd! :(
Jeg vil høre en historie! Skriv den i word, og prøv igjen?(:
Da har du den ihvertfall lagra om det ikke funker.
Restrup: mener du det? Da syns jeg virkelig synd på deg. Det må være forferdelig. =/
ah. husker att jeg og min bestevennine hev ned alle putene fra sofaen og la de på gulvet, hoppet fra pute til pute, vi latet som om selve gulvet var vann og om vi traff det druknet vi. :)
tror ikke jeg gjorde det? eller? hmm..
iallefall orker ikke skrive på ny. kanskje en aen dag :p
MEN - jeg har fått tatt bilde av beste barndomsminne. men må vente en uke før jeg får lagt inn bildene, glemt igjen overføingskabelen når jeg dro hjem på ferie. men, stay tuned :)
Et av mine beste barndomsminner er da jeg gikk i andre klasse og venninen min gikk i første klasse. Vi hadde laget en ''kjærlighets klubb'' der begge to hadde spice girls sekker, og dem hadde vi så klart bestandig med i klubben. Klubben besto av og skrive kjærlighets brev til de vi var forelsket i og vi lagde utspekulerte planer for og få dem til og være kjærestene våre. Andre fikk selfølgelig være med i klubben bare de var forelsket og hadde spice girls sekk! ^^ ganske morsomt og tenke på!
Jeg var utspekulert til de tusener jeg også når jeg var liten. Jeg husker spesielt to episoder:
Jeg og den ene bestevenninna mi hadde en felles venninne som vi brukte å henge sammen med. Jeg var vell rundt en ti år da denne hendelsen skjedde. Vi ringte vår felles venninne, fikk henne til å komme til meg på besøk - for så å tvinge henne til å springe en halvtime i en hinderløype vi selv hadde laget. Grunnen vi ga henne var at "hun trengte det". :p
Hendelse nr 2: Jeg og venninna mi (hun som satt hinderløypa opp sammen med meg) brukte å klatre på garasjetaket til onkelen hennes når vi var små (10-11 år), og en gang når hun skulle sile ned derifra, satte skoen seg fast i takrenna, så der hang hun, sprellende og dunkende inn i veggen - gang på gang. Jeg hadde latterkrampe og klarte ikke hjelpe henne på en lang stund. Hver gang jeg hører ordet "rævskræv"(er fra nord-norge) tenker jeg på denne episoden. :p
