Fruktsalat og selvmordstanker.
I dag har jeg spist fruktsalat (den var forresten fantastisk god), svart på masse spørsmål og nå tenker jeg på selvmord. Fruktsalat og selvmords-tanker er vel kanskje to ting som ikke hører helt sammen, og før du blir skikkelig redd for at jeg er manisk depressiv må jeg bare si at jeg ikke har selvmordstanker. Ikke i den forstand som det kanskje kan høres ut som. Jeg har aldri hatt selvmordstanker av formen "jeg ønsker å ta mitt eget liv". Det er ikke slike selvmordstanker jeg sikter til. Det nærmeste jeg kommer er uforståeligheten jeg har til det hele. Jeg skjønner ikke hvordan noe kan oppleves så sterkt at man ikke lenger har noe å leve for. Jeg skjønner ikke hvordan og hvorfor noen skulle ville velge å avslutte noe som så vidt har begynt. Noe som i mine øyne er alt. I mine øyne er livet alt. I mine øyne finnes det ikke noe etterpå. Det finnes ingenting bedre å komme til. Det finnes heller ingen knapp og heller ingen alarm fra en vekkerklokke som kan ringe livet tilbake som man er vant til på en vanlig mandagsmorgen. Jeg skjønner ikke hvordan noen våger å ta en slik avgjørelse i løpet av et tidelssekund. Så impulsivt kan det skje. Jeg skjønner det ikke.
Kanskje passer ikke fruktsalat og selvmordstanker så dårlig sammen likevel. I det ene øyeblikket kan man sitte og kose seg med fruktsalat; i det neste kan man være borte fra verden. Borte fra livet. Så impulsivt kan man bestemme seg for å stoppe å leve. Og for hva? For at noe går en i mot? Jeg skjønner det ikke.
Grunnen til at jeg plutselig begynte å tenke på dette med selvmord var et spørsmål jeg ble stilt i spørrerunden min. En eller annen spurte om hva som er min største frykt. Min største frykt er uten tvil å dø, eller at noen rundt meg skal dø. Jeg er livredd for døden. Virkelig livredd. Jeg er faktisk så redd for å dø at jeg ofte er sikker på at bilen jeg sitter i kommer til å krasje. Jeg tenker ikke sånn om fly når jeg tenker meg om. Det er vel kanskje ikke så rart heller. Sjansen for å dø i en bil er nok utrolig mye større enn sjansen for å dø i et fly. Uansett. Her sitter jeg og er så redd for å dø at jeg ofte ser for meg utallige måter jeg uheldigvis kan komme til å dø på, så finnes det mange der ute som ikke er reddere enn at de klarer å ta sitt eget liv? Jeg skjønner det ikke.
Jeg er livredd for å dø. Jeg får fremdeles disse tankene jeg hadde som barn. Tankene hvor jeg levde meg så godt inn i hvordan det må være å dø, og hvordan man ikke lenger er noe, at jeg måtte løpe til mamma og pappas soverom for å gråte litt. For å søke trøst. For å få høre "så, så, det går så bra, så:" Jeg får fremdeles disse ekle, ubeskrivelige følelsene av hvordan det må være å sove evig uten så lite som en eneste drøm, men de trøstende ordene har forlengst blitt ubrukelige.
jeg derimot skjønner hvorfor noen kan ville ønske å ta livet sitt, men jeg har ingen god forklaring på hvorfor/hvordan jeg skjønner det. jeg bare .. vet hvordan akkurat den følelsen er, følelsen av at ingenting gir mening, og at ting virker helt uløselig. men sannheten er jo at alt kan løses, bare man vil det nok. derfor blir selvmord en slags feig og lettvint løsning, hvis du skjønner hva jeg mener?
Der satte du egentlig ord på tankene mine rundt selvmord også Jeg heller skjønner det virkelig ikke! Enig med Skypus også..for meg er selvmord en feig utvei.
Har faktisk tenkt på det mange ganger. Jeg tenker alltid på slike ting før jeg sovner. "Hva hvis det ikke fantes noe.. rett og slett ingenting" det er jo en helt umulig tanke og. Tror noen tar den kjappe veien ut og tror de hadde gjort det anderledes andre gangen om de kunne valgt.
Noe sier meg du har lest dagbladet...
Skypus: skjønner hva du mener. Men likevel så skjønner jeg ikke, på en måte. Vanskelig å forklare.
Elisabeth: jeg er ikke helt sikker på om jeg tørr å kalle det en feig utvei. Jeg vet ikke helt...
Vero: Det tenker jeg ofte også. Liker ikke å tenke sånn, men jeg er overbevist om at det er virkeligheten.
Therese: nei, det har jeg faktisk ikke. Hva står der da? Skal sjekke nå.
var det om hun der som tok selvmord pga en scientologtest eller no sånn....
Kommentar til kommentar:
Jeg får det jeg også. Men det er mest fordi jeg prøver å ikke gråte hele tiden.
I går, da jeg følte at papirlommetørkleet måtte opp til ansiktet litt for ofte, forsøkte jeg å feste blikket på steder som ikke fikk meg til å tenke. Nødutgangskiltet, f.eks. Det funket, men jeg kunne ikke se opp dit hele tiden. Blikket forsvant etterhvert ned på de fire fetrene mine, og jeg klarte ikke å forstå hvordan de skulle fortsette livet uten en mor. Jeg så på onkelen min, og tankene mine forsvant 12 år tilbake i tid, til da de giftet seg. Hva gjør han nå, nå som han har mistet det kjæreste han hadde? Jeg forstår ikke hvordan de skal klare å fortsette livet..
Bak onkelen min satt mormor. Jeg har aldri sett henne gråte før.. Det var skummelt, tror jeg.
Kisten var fin. Blomstene også. Det var masse masse blomster der. Hun er elsket.. Virkelig
Begravelser er trist. I morgen er enda en.. Tøft.
_____
Kommentar til innlegg:
Jeg skjønner at folk ønsker å ta sitt eget liv, og jeg skjønner at de klarer det. Noen frykter døden, andre gjør ikke.
Jeg er ikke særlig redd for at jeg skal dø. Jeg er derimot livredd for at folk rundt meg skal forsvinne. Jeg forstår ikke hva man skal gjøre når man mister en viktig del. Puslespillet blir ikke helt hvis du mister en bit. Mister du en bit midt inni, er hele bildet ødelagt. Mister du en bit ute langs kanten, er det ingenting som holder alt sammen.
Jeg forstår ikke hvordan livet skal kunne fortsette når noen mangler..
Når det gjelder min død, er jeg ikke særlig redd for å dø - heller måten det skal skje på.
Det verste jeg kan se for meg, tror jeg, er å havne under isen, men å ikke finne hullet opp igjen. Du bare svømmer rundt under vann, i full panikk, mørkt, vått og kaldt, men du finner ikke det lille hullet som gir deg livet.
Ekkelt.
Nå skal det også nevnes at jeg ikke klarer å svømme under vann uten å ha lukkede øyne og å holde meg for nesen, jeg er mørkredd og har klaustrofobi - noe som gjør hele denne drukningsopplevelsen mye verre i tankene mine.
Jeg er ikke redd for å dø. Bare det ikke gjør vondt... Er livredd for å skade meg skikkelig, ha vondt og måtte operere. Men å dø er jeg ikke redd for. Er til og med redd for tannlegen og sprøyter.
Men om noen jeg er glad i skulle dø... Det vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart å leve med. Det er jeg redd for. Å miste noen jeg er glad i.
Jeg er også redd for å dø, men jeg tenker heller ikke så mye på det. Det var faktisk en gang jeg var sikker på at jeg kom til å dø om jeg sovnet. Da hadde jeg bl.a. veldig høy feber og var ganske dårlig, så mulig at jeg "fantaserte" litt, eller hva jeg skal si. Det var ihvertfall jævlig å ligge å tro at jeg aldri kom til å våkne igjen om jeg sovnet.
Og jeg kan heller ikek forstå hvordan noen kan ta sitt eget liv.
Takker og bukker! :)Tror jeg trenger det, hehe..
Liker nye designet på siden din! :)
jeg er faktisk ikke redd for og dø, altså ikke misforstå, jeg har ALDRI tenkt på og ta selvmord eller noe sånt i det hele tatt, men jeg tenker ikke så mye på det. det er liksom ikke noe jeg går rundt og er redd for. egentlig er det jo litt ekkelt at jeg ikke er redd for det også!? :)
til det du skrev om outfitbildet mitt: takk:)
og sånn: jeg er redd for at folk jeg er glad i og som jeg kjenner skal dø, jeg abre tenker ikke så mye på om jeg blir og dø;)
Sånn er jeg også, Drea. Jeg ligger ofte og tenker på hvordan det er å dø, og at jeg er livredd for å dø. Jeg vil ikke bli borte, jeg vil bare ikke. Tenker ofte på at bilen kan krasje når som helst, også, og det er sinnsykt skummelt. Ser jeg bilder av ulykkessteder så tenker jeg; "Stakkars folkene som ante fred og ingen fare, og bare plutselig BANG!, det kunne vært meg." Jeg vil ikke bli gammel, og dø. Det er skummelt.
Men, jeg har faktisk vært i den modusen at jeg ønsket å ta livet mitt, også. Men det er mange år siden, hvor livet mitt mildt sagt var et helvete. Jeg ble mobbet, og folk "tok" meg, for de så at jeg var svak, og da var det bare å knekke meg for å ha det gøy. Og begeret ble til slutt fullt, og jeg orket ikke mer elendighet, og å gå med det inni meg, så jeg var farlig nær ved å ta livet mitt. Men så innså jeg hvor mye som er rundt meg, som hadde blitt knust hvis jeg faktisk forsvant. Og da fikk jeg bedre tanker, selvom hendelsene rundt meg ikke forsvant. Men nå har jeg heldigvis kommet meg ut av det miljøet også. :)
Jeg er ikke redd for døden i det hele tatt jeg. :)
Og takk for lykkeønskning. Så får du ha lykke til med norsk i morra! Jeg også liker norsktentamen, det er gøy å skrive. :)
tusentakk !
kjempebra skrevet, er redd for døden, jeg også.
Svar: Takk :))
Fruktsalat er godt, men eg tåler nesten ingen frukt.blæ. Ha ein SUper dag!!sol hos deg og?her er det kjempefint vær.
jeg er ikke redd for å dø. jeg tror døden er ganske fin igrunn.
det var veldig bra skrevet, nå skal jeg legge meg i senga for å tenke på døden. eller sove. vi får se.
og for å forstå de som tar selvmord tror jeg man må ha vært der selv. det er den 'enkleste' utveien. en enkel løsning på problemer. men det løser ingen.
Jeg leste dette innlegget i går, og jeg satt lenge å tenkte på hva jeg egentli mener om saken. Jeg er enda ikke helt blitt enig med meg selv, så jeg tror vi lar det ligge.
Og jada Andrea, du tenker for mye! :p
på samme måte som du ikke skjønner at noen vill dø, at noen begår selvmord. _Skjønner_ ikke jeg at noen er redd for døden. Ikke for sin egen del, redd for at noen man er glad i skal dø, ja den kan jeg henge meg på. Men redd for å dø? Nei, _det_ skjønner ikke jeg.
ikke sikkert det passer å skrive under dette innlegget, men jeg gjør det uansett:
fikk lyst på vannmelon jeg ;)
jeg er også redd for å dø, og minst like redd for å bli gammel :S
Eg er ikkje redd for døden, men det har mykje med at eg trur vi kjem til et betre sted etterpå.
Eg kan godt skjønne at mange vil ta sitt eiga liv, men eg skjønner ikkje korleis dei klarar å få det gjort(psykisk)... Ganske egoistisk ovenfor dei som er glad i ein.
veldig bra skrevet, jeg også ganske redd for det. :s
Jeg pleide også å løpe inn til mamma og pappa for å få trøst. Jeg var veldig, veldig redd for å dø som lita, og ble skremt av skremselspropagandaene til VG og Dagbladet, om at influensaepidemier kom til å utslette verden, og at det var så og så mange år til en stor koment kom til å sprenge jorda i fillebiter. For en lang setning. Å få "trøst" hos mamma når jeg er redd for noe synes jeg enda hjelper :)
I mine øyne er selvmord en utrolig egostisk ting, og jeg har venner vis venner har begått selvmord. Og jeg ser hvordan det bryter disse personene ned. "Hvorfor gjorde han det? Hvorfor sa han ingenting, var det noe jeg kunne gjort?" Knuste sitter familie og venner igjen og har det utrolig vondt, mens personen som tok sitt eget liv er bort for gått og slipper å føle mer. Feigt, veldig feigt.
For jeg tror heller ikke på noe etter døden; når du dør er du fri og alt er bra, alt er som før du ble født. Slik tenker jeg, og derfor mener jeg selvmord er en egoistisk handling.
jeg er edd for å miste foreldrene mine,breoren min,venner osv men ikke spes redd for å dø selv. vil bare ikke dø på en fæl måte
hm,ang selvmod,så er det vanskelig å
sette seg inn i tankene til en person som er deprimert. og da snakker jeg ikke om en som er deppa en dag,men en som er deprimert i lengre periode. det er en jævli følelse. jeg har et godt liv,o jeg skal inrømme jeg har vært deprimert noen ganger,men ikke nå mere. og jeg har ingenting å klage på, familie som elsker meg og flotte venner osv.
men tenk på de som ikke har det? de som har blitt misbrukt som liten,kanskje av faren sin,slått hele livet f.eks . eller mistet familien sin,ikke har noen venner. kanskje alt på en gang? da skjønner jeg de kan komme med selvmordstanker når de er deprimert.
men det er utrolig trist når noen faktisk gjør det.. tar selvmord
er vel ikke alltid det hjelper å gå til psykolog heller...
jeg må si at jeg nå hadde tenkt til å skrive omtrent det samme som Rindal. At det sikkert er omtrent like vanskelig for deg å forstå hvordan noen kan ta selvmord, som det er for meg å forstå hvordan noen kan være så redd døden. jeg ønsker ikke å dø, det er ikke det. men jeg ser ikke hva det er å frykte? døden er like naturlig som livet og er noe som skjer alle. det er ingen som overlever døden. og personlig så tror jeg ikke på at det er noe som helst etter døden. du er bare borte, kroppen din er nedgravd og kun minnene og gravstøtta er igjen. så hva gjør det for deg? du lever, så dør du. det er ikke mer, hva er det å frykte?
Veldig godt skrevet. Jeg håper så inderlig man ikke blir helt borte når man dør. Jeg har så lyst til å tro at vi ikke blir helt borte, den tanken er så skummel. At når man dør blir vi helt borte, for alltid. Vi får aldri se noe igjen, bare ligge der, evig. Hva skjer da? Hva skjer når vi er borte? Det er en helt syk tanke. Tenk å ikke leve. Hva gjør vi hvis vi ikke lever? Nei, jeg håper vi ikke forsvinner. Egentlig har jeg skikkelig lyst til å oppleve noe helt overnaturlig som gjør at jeg blir sikker på at man ikke forsvinner helt. Sjansen for det er vel ganske liten. Hmm.
jeg tror at selv om det er utrolig kjipt og måtte vokse opp så fort, så lærer man mye av det. Man lærer kanskje å tenke på en annen måte. Ja, den filmen er bra bra bra bra. Fruktsalat er utrolig godt og sunt :)
Du fikk meg til å få fryktelig lyst på fruktsalat nå men.. :P
Jeg skjønner at noen velger den "enkle" løsningen og bare takler ikke mer av noenting og da tar sitt eget liv. Jeg sliter endel selv, men har aldri tenkt tanken "nå kutter jeg meg så mye at jeg blør ihjel".. Selvom det nesten skjedde en gang.. Det er skummelt at det ikke brydde meg noe særlig.. Jeg var ikke redd.. Det som var vondt var å se mine beste venninner sitte på sykesenga med tårer i øynene og si hvor glade de er i meg.. Jeg hadde ikke klart meg uten dem. Jeg frykter at de skal dø fra meg.. Selvom jeg tenker at det ikke er så farlig om jeg dør fra dem..
Jeg er enig med at jeg selv ikke skjønner hvorfor mennesker vil ende livet sitt. Men de som faktisk gjør noe så drastisk, må jo gjøre det for en veldig god grunn. Man må være i dems situasjon får å skjønne hvordan man klare å gjøre det. Jeg kjente en som hadde alt og virket kjempe fornøyd med livet sitt, men en dag tok han bare selvmord. Og da begynte jeg å tenke på hva som kunne få han til å gjøre det. I guess only he knows..
Er vel ikke egoistisk akkurat å ta sitt eget liv. Tenk så vondt den personen har det... Like egoistisk å ville ha den eventuelle personen her. "lev med smertene dine du, så har jeg det bra i hvertfall"
Utrolig bra innlegg Drea:)
Kankje pga at når noen er ensomme, og ingen bryr seg?;P
Hvis du ser ei jejnte på skolegården som er helt alene går du bort til henne da? Nei! Du har nok med deg selv,
Hei: Jeg har faktisk gått bort til noen som stod helt alene i skolegården flere ganger. Jeg tenker ikke bare på meg selv. Flere ganger har jeg fått nye elever til å føle seg velkomne på skolen. :)
Jeg føler det er ALLES ansvar.
Du sier at du ikke tror det finnes noe ettr jorda,altså ingen himmel, osv. da er det vanskelig for deg ellr andre som tror på det å ta selvmord;)
De som tror på en himmel- et bedre sted har det kanskje lettere for da VET de at de kommer til et bedre sted og at det blir bedre enn på jorda? ;p
Sånn tror jeg det er:P
Bra at du ikke er en av de som klager på selvmord men som ikke bryr seg om andre (innelgget over) :)
det er umulig for oss som er friske å forstå hvordan noen tenker sånn. jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne gå inn i hjernen til de jeg er glad i som sliter med dette, bare for å forstå.
og nei, slevmord er ingen feig utvei! har du det så jævelig at det ikke føles som det finnes en annen løsning, da har du det ganske mye værre enn vi kan forestille oss. folk som ikke har opplevd det, kan virkelig ikke uttale seg om den saken.
