Giving birth.
Da tenker jeg det er på tide med litt skremmeprat. Fødsel. Neida. Jeg skal ikke skremme noen, jeg. Men jeg skal fortelle litt om hvordan det var, og hvordan alt opplevdes for meg. Det er jo en stor opplevelse, og jeg føler jeg vil dele litt av det. Litt. Det er vanskelig å forklare en fødsel, men jeg kan i alle fall prøve å få frem noe som kan være interessant å lese. Jeg har egentlig veldig lyst til å få frem noen av de fantastiske følelsene jeg fikk av hele opplevelsen, men jeg tror det kan bli veldig vanskelig. Så flink er jeg ikke til å skrive. Så flink er ikke noen til å skrive. Men, here it goes.
Som dere kanskje vet fikk jeg uregelmessige rier fra klokka to på lørdag den trettiførste januar. Dette betyr ikke at fødselen var i gang, for det var den jo i grunn ikke. Ikke helt på ordentlig i alle fall. Jeg ringte jordmor ganske tidlig på morgenen, og hun kom hit for å sjekke om det var noe på gang. Da hun sjekket hadde jeg èn centimeter åpning, og hun sa derfor at det var fullt mulig at ting var på gang. Hun sa at vi skulle kjøre innover til Orkanger etterhvert. Det var ikke noe stress akkurat, vi kunne gjerne spise frokost og ta oss god tid. Det er ikke så veldig lett å ta seg god tid når man er så oppspilt at man holder på å dø, så vi dro rimelig kjapt. Tanken på at dagen jeg har ventet så lenge på nå kanskje var her, var utrolig. Jeg ble like oppspilt og spent som jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg var ikke lenger trøtt (på tross av at jeg ikke hadde sovet i det hele tatt den natta), og håpte inderlig at riene ikke skulle stoppe. Jeg ønsket virkelig at fødselen var nær nå. Tenk, snart skulle vi kanskje få møte vår lille baby!
På Orkanger ble jeg sjekket igjen, og åpningen var litt over en centimeter. Ikke stor forandring med andre ord. Nå kan vi i grunn spole frem ei god stund, for det skjedde ikke så veldig mye på mange timer. Riene ble stadig sterkere, og dessuten mer regelmessige. De kom hvert femte minutt i mange, mange timer, og etterhvert begynte de å gjøre betydelig vondere også. Vi fikk et rom, og nå kan vi spole litt igjen. Jeg ble ikke sjekket mer, og smertene nådde det punktet hvor jeg bare sa at jeg ville hjem, og at det kunne stoppe nå. Jeg trodde forresten at smertene av rier bare satt i magen og ryggen, men jeg fikk skikkelig vondt nedover i lårene og i rumpa også. Ja, i rumpa. Auau. Anyways. Når smertene sendte meg til Negativby ble jeg tilbudt å sitte i badekar. Bare at noe skjedde gjorde meg mer positiv, og lykken ble stor da jeg kunne senke meg ned i et godt og varmt badekar. Det hjalp. Smertene avtok, og jeg ble fylt med nytt mot. Jeg satt i badekaret i ca. en time. Da begynte de verste smertene å komme tilbake, så da bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg opp. Da var det tilbake til rommet og nye smerter fra helvete, og omsider ble jeg undersøkt igjen også. Nå var jeg nesten bombesikker på at jeg snart hadde full åpning. Det måtte det jo være, for vondere kunne det snart ikke bli. Trodde jeg.
Jordmor undersøkte meg, og utbrøt "oi, så bra da! Det hadde jeg ikke trodd. Virkelig kjempebra! Du har fem centimeter nå!" Fem centimeter!? Forhåpningene som hadde bygd seg opp i løpet av den første delen av replikken hennes forsvant raskt. Fem centimeter?! Da er det jo fem igjen! Hvordan i alle dager skulle jeg klare det? Fem centimeter. Bare halvveis, tenkte jeg. Denne gangen tok jeg heldigvis feil. Fem centimeter var absolutt ikke bare halvveis. Jeg ble flyttet over til fødestua, og femti minutter senere ble jeg undersøkt på nytt. Nå hadde jeg ingen forhåpninger om større åpning, og ble derfor positivt overrasket da jeg fikk høre at jeg hadde hele åtte centimeter. Nå var det jo faktisk bare to igjen! På dette tidspunktet gjorde riene så vondt i ryggen at jeg hadde konstant vondt. Tiden mellom riene gjorde nesten like vondt som selve riene, og jeg følte meg ikke særlig tøff der jeg lå. Jordmor spurte om jeg ville ha sprøyter med saltvann i ryggen. Disse skulle fjerne de verste smertene der. Jeg ropte "JA!", og fikk fire sprøyter i ryggen. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor vondt disse sprøytene gjorde...) Det hjalp. Smertene i ryggen ble betydelig mindre. Heldigvis. Dette var forresten det eneste av smertestillende jeg valgte å bruke, for lystgass fungerte dårlig på meg. Jeg ble bare andpusten av det, og det forverret mer enn det hjalp. Epidural hadde jeg nok gått for om ting ikke hadde gått så raskt fra fem centimeter og uttover, men heldigvis slapp jeg styret med det.
De to siste centimetrene gikk også rimelig kjapt, og pressriene kom. Denne delen var faktisk ikke den verste av fødselen, og varte jo ikke så veldig lenge heller. Plutselig var hodet ute, og kroppen kom lett etter. Akkurat dette øyeblikket var magisk. Virkelig. Det ga en slik følelse som er umulig å sette ord på. Man kan ikke ane hvordan det føles før man opplever det selv, og akkurat dette øyeblikket er verdt alle timer med smerte og hardt slit. Akkurat dette øyeblikket snur hele opplevelsen til noe positivt. Det er rart det der. Det gikk fra de verste smertene jeg noen gang har kjent til det beste jeg kan oppleve på få sekunder. I ettertid sitter jeg faktisk igjen med en lengselsfølelse. En lengselsfølelse etter dette øyeblikket. Jeg gleder meg til å oppleve det på nytt. For jeg kommer nok til å føde igjen. Det er verdt det. Akkurat i det ene øyeblikket blir det verdt det, og jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg til å føde igjen. Det gjør vondt, men likevel er opplevelsen så sterk at man kan tenke tilbake på det og glede seg til neste gang. Rart i grunn. Da jeg hadde skikkelig vonde rier tenkte jeg "hvorfor gjør folk dette her på nytt!? Frivillig!?", men nå forstår jeg det. Det er verdt det. Det er virkelig verdt det. (Vil forresten skryte av personalet på Orkanger Sykehus også. De var så flinke og hyggelige! Det har utrolig mye å si.) Jeg var heldig. Jeg hadde en drømmefødsel. ♥
Som dere kanskje vet fikk jeg uregelmessige rier fra klokka to på lørdag den trettiførste januar. Dette betyr ikke at fødselen var i gang, for det var den jo i grunn ikke. Ikke helt på ordentlig i alle fall. Jeg ringte jordmor ganske tidlig på morgenen, og hun kom hit for å sjekke om det var noe på gang. Da hun sjekket hadde jeg èn centimeter åpning, og hun sa derfor at det var fullt mulig at ting var på gang. Hun sa at vi skulle kjøre innover til Orkanger etterhvert. Det var ikke noe stress akkurat, vi kunne gjerne spise frokost og ta oss god tid. Det er ikke så veldig lett å ta seg god tid når man er så oppspilt at man holder på å dø, så vi dro rimelig kjapt. Tanken på at dagen jeg har ventet så lenge på nå kanskje var her, var utrolig. Jeg ble like oppspilt og spent som jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg var ikke lenger trøtt (på tross av at jeg ikke hadde sovet i det hele tatt den natta), og håpte inderlig at riene ikke skulle stoppe. Jeg ønsket virkelig at fødselen var nær nå. Tenk, snart skulle vi kanskje få møte vår lille baby!
På Orkanger ble jeg sjekket igjen, og åpningen var litt over en centimeter. Ikke stor forandring med andre ord. Nå kan vi i grunn spole frem ei god stund, for det skjedde ikke så veldig mye på mange timer. Riene ble stadig sterkere, og dessuten mer regelmessige. De kom hvert femte minutt i mange, mange timer, og etterhvert begynte de å gjøre betydelig vondere også. Vi fikk et rom, og nå kan vi spole litt igjen. Jeg ble ikke sjekket mer, og smertene nådde det punktet hvor jeg bare sa at jeg ville hjem, og at det kunne stoppe nå. Jeg trodde forresten at smertene av rier bare satt i magen og ryggen, men jeg fikk skikkelig vondt nedover i lårene og i rumpa også. Ja, i rumpa. Auau. Anyways. Når smertene sendte meg til Negativby ble jeg tilbudt å sitte i badekar. Bare at noe skjedde gjorde meg mer positiv, og lykken ble stor da jeg kunne senke meg ned i et godt og varmt badekar. Det hjalp. Smertene avtok, og jeg ble fylt med nytt mot. Jeg satt i badekaret i ca. en time. Da begynte de verste smertene å komme tilbake, så da bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg opp. Da var det tilbake til rommet og nye smerter fra helvete, og omsider ble jeg undersøkt igjen også. Nå var jeg nesten bombesikker på at jeg snart hadde full åpning. Det måtte det jo være, for vondere kunne det snart ikke bli. Trodde jeg.
Jordmor undersøkte meg, og utbrøt "oi, så bra da! Det hadde jeg ikke trodd. Virkelig kjempebra! Du har fem centimeter nå!" Fem centimeter!? Forhåpningene som hadde bygd seg opp i løpet av den første delen av replikken hennes forsvant raskt. Fem centimeter?! Da er det jo fem igjen! Hvordan i alle dager skulle jeg klare det? Fem centimeter. Bare halvveis, tenkte jeg. Denne gangen tok jeg heldigvis feil. Fem centimeter var absolutt ikke bare halvveis. Jeg ble flyttet over til fødestua, og femti minutter senere ble jeg undersøkt på nytt. Nå hadde jeg ingen forhåpninger om større åpning, og ble derfor positivt overrasket da jeg fikk høre at jeg hadde hele åtte centimeter. Nå var det jo faktisk bare to igjen! På dette tidspunktet gjorde riene så vondt i ryggen at jeg hadde konstant vondt. Tiden mellom riene gjorde nesten like vondt som selve riene, og jeg følte meg ikke særlig tøff der jeg lå. Jordmor spurte om jeg ville ha sprøyter med saltvann i ryggen. Disse skulle fjerne de verste smertene der. Jeg ropte "JA!", og fikk fire sprøyter i ryggen. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor vondt disse sprøytene gjorde...) Det hjalp. Smertene i ryggen ble betydelig mindre. Heldigvis. Dette var forresten det eneste av smertestillende jeg valgte å bruke, for lystgass fungerte dårlig på meg. Jeg ble bare andpusten av det, og det forverret mer enn det hjalp. Epidural hadde jeg nok gått for om ting ikke hadde gått så raskt fra fem centimeter og uttover, men heldigvis slapp jeg styret med det.
De to siste centimetrene gikk også rimelig kjapt, og pressriene kom. Denne delen var faktisk ikke den verste av fødselen, og varte jo ikke så veldig lenge heller. Plutselig var hodet ute, og kroppen kom lett etter. Akkurat dette øyeblikket var magisk. Virkelig. Det ga en slik følelse som er umulig å sette ord på. Man kan ikke ane hvordan det føles før man opplever det selv, og akkurat dette øyeblikket er verdt alle timer med smerte og hardt slit. Akkurat dette øyeblikket snur hele opplevelsen til noe positivt. Det er rart det der. Det gikk fra de verste smertene jeg noen gang har kjent til det beste jeg kan oppleve på få sekunder. I ettertid sitter jeg faktisk igjen med en lengselsfølelse. En lengselsfølelse etter dette øyeblikket. Jeg gleder meg til å oppleve det på nytt. For jeg kommer nok til å føde igjen. Det er verdt det. Akkurat i det ene øyeblikket blir det verdt det, og jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg til å føde igjen. Det gjør vondt, men likevel er opplevelsen så sterk at man kan tenke tilbake på det og glede seg til neste gang. Rart i grunn. Da jeg hadde skikkelig vonde rier tenkte jeg "hvorfor gjør folk dette her på nytt!? Frivillig!?", men nå forstår jeg det. Det er verdt det. Det er virkelig verdt det. (Vil forresten skryte av personalet på Orkanger Sykehus også. De var så flinke og hyggelige! Det har utrolig mye å si.) Jeg var heldig. Jeg hadde en drømmefødsel. ♥
Jeg bare stikker og føder, jeg.
Nå stikker jeg til Orkanger og føder, jeg. Har ikke sovet i natt, og har hatt ujevne rier siden klokka to. Jordmor har nettopp vært her og sjekket, og ting var visst i gang. Hurra! Nå blir det bebis! Wish me luck! Hejdå!
Litt babysnakk.
Kjempesøt hettejakke med...et slags dyr (hvilket? Ekorn?) bak på ryggen fra H&M.
I dag var jeg hos jordmor på kontroll (jeg er faktisk akkurat 37 uker på vei i dag), og vet du hva? Hodet til babyen har festet seg! Det vil med andre ord si at alt er klart til fødsel. Babyen er i alle fall klar. Det er rart å tenke på at ting egentlig kan begynne når som helst, men jeg tror likevel jeg blir gående gravid i noen uker til. Minst et par. Det blir spennende å se. Fødsel nærmer seg uansett, og jeg er utrolig spent. Det er så mye å tenke på. Det er så mye å glede seg til, og så er det mye å være spent på også. Men jeg er ikke redd. Snart skal jeg oppleve noe jeg aldri har opplevd før, og det er ikke småtteri heller. Snart blir alt forandret. Snart blir jeg forandret. Snart får jeg en annen tittel, på en måte. En annen status. Jeg skal bli noe nytt. Jeg skal i følge andre mødre oppleve den største gleden man kan føle. Er det rart jeg er spent?
Forresten så har jeg lagt opp en ny parykk og et par nye øyevipper i shoppen også, og den Boom Box-veska selges for 600 kr til førstemann som vil ha den. Eller det vil si de to første som vil ha dem, jeg har jo to. Det ble dårlig med budgreierne, for budgiverne var ikke så seriøse som jeg hadde trodd. Derfor setter jeg bare en fast pris, og den blir altså 600 kr. Send mail til dreasshop@hotmail.com med fullt navn, adresse og betalingsmåte om du er interessert. Nå skal jeg lage middag! Ha det bra.
Forresten så har jeg lagt opp en ny parykk og et par nye øyevipper i shoppen også, og den Boom Box-veska selges for 600 kr til førstemann som vil ha den. Eller det vil si de to første som vil ha dem, jeg har jo to. Det ble dårlig med budgreierne, for budgiverne var ikke så seriøse som jeg hadde trodd. Derfor setter jeg bare en fast pris, og den blir altså 600 kr. Send mail til dreasshop@hotmail.com med fullt navn, adresse og betalingsmåte om du er interessert. Nå skal jeg lage middag! Ha det bra.
Sleep tight and don't let the bed bugs bite.
Legg merke til de søte froskene på dyna Naaaw.
På lørdag var mamma og Brynjulf her og satte opp barnesenga de har kjøpt til oss, og sånn ser den altså ut. Utrolig fin! Jeg går ofte ned på rommet bare for å se på den. Bare for å tenke på at det snart skal ligge en baby der. Min og Kaj sin baby. Det blir vel kanskje litt feil å si "bare" foran der, for å tenke på alt som snart skal bli er absolutt ikke noe "bare". Det er veldig mye å tenke på, og det meste får meg til å smile. Så er det selvfølgelig noen tanker som nesten får meg til å tisse i buksa. Hvordan kommer alt til å bli? Amming, kommunikasjon, bleieskift? Hvordan kommer jeg til å klare meg som mor?
Det er vanskelig å forklare hvor mye jeg gleder meg. Først og fremst lurer jeg selvfølgelig på om det er gutt eller jente, så lurer jeg på hvordan babyen ser ut. Hvem blir han/hun lik? Meg eller Kaj? En blanding? Hvordan blir fødselen? Jeg håper virkelig at alt går bra. Det er faktisk blitt født tre februarbabyer på forumet på babyverden.no allerede. Alle født for tidlig. Noen små, noen større. Likevel ser det ut til at alle klarer seg veldig fint. Det får meg til å innse hvor kort tid det er igjen. Plutselig kan det hele begynne for oss også. Plutselig ligger jeg på sykehuset med barnet vårt i hendene. Det blir stort. Virkelig stort.
Det er vanskelig å forklare hvor mye jeg gleder meg. Først og fremst lurer jeg selvfølgelig på om det er gutt eller jente, så lurer jeg på hvordan babyen ser ut. Hvem blir han/hun lik? Meg eller Kaj? En blanding? Hvordan blir fødselen? Jeg håper virkelig at alt går bra. Det er faktisk blitt født tre februarbabyer på forumet på babyverden.no allerede. Alle født for tidlig. Noen små, noen større. Likevel ser det ut til at alle klarer seg veldig fint. Det får meg til å innse hvor kort tid det er igjen. Plutselig kan det hele begynne for oss også. Plutselig ligger jeg på sykehuset med barnet vårt i hendene. Det blir stort. Virkelig stort.
Om det å være ung og gravid.
"Hvordan er det egentlig å være gravid?" spør mange meg. "Var det planlagt?" "Hvorfor vil du få barn så tidlig?" "Er du ikke litt ung?" "Hvorfor kaste bort ungdomstida di?"
Jeg får mange spørsmål, og det er vel egentlig ikke så rart. Jeg er ung. Nitten år og sitter her med hus, hund, katt, stasjonsvogn, mann (ikke "mann" som i gift, men "mann" som i kjæreste) og snart barn. Jeg er jo nesten blitt ei kjerring, og det før jeg er fylt tjue. Det blir spesielt, som hu dama i den reklamen ville ha sagt. Så, hvordan er det egentlig å være gravid? For å være helt ærlig så er det alt. Det er både gøy og kjedelig på samme tid. Det er selvfølgelig mest gøy, men å si at bekkenløsning og ryggsmerter er gøy er vel kanskje å overdrive. (Jeg har forresten blitt sykmeldt til permisjonen begynner nå.) Men resten er fantastisk. Sparkene, bevegelsene, responsen vi får når vi snakker til magen. Hikkingen. (Ja, jeg kjenner faktisk at babyen hikker. Hvor gøy er ikke det?) Og selvfølgelig; den voksende magen. For meg er dette å leve. Noen foretrekker festing til langt på natt, minimalt med ansvar og annet gøy. Det er selvfølgelig ikke noe galt med det, men jeg foretrekker noe annet. Jeg foretrekker familieliv, jeg. Sært? Tja, kanskje.
Hvorfor vil jeg bli ei ung mor? Vel, jeg ser faktisk mange fordeler med det. Tenk hvor mye jeg får oppleve av barnets liv, og kanskje til og med av barnebarns liv. Jeg vet det er langt frem i tid, og jeg har ikke tenkt mer enn overfladisk over det, men tenk hvor mye jeg får med meg da, dere! Jeg skal bare leve en gang, for jeg tror verken på himmelen eller et liv etter døden, og da føler jeg det er viktig å gå for det man vil. Det er viktig å gjøre det man føler for å gjøre, og heller satse på at det er et riktig valg. Blir det feil på noen måte, ja, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. Så feil kan det da ikke bli.
Som jeg tidligere skrev; for meg er dette å leve. Mange har sine betenkeligheter, og sier "Men hva om det blir slutt mellom deg og Kaj? Dere har jo ikke vært sammen så lenge..." Skal man begrense seg til alt som er safe kommer man til å få et kjedelig liv, og jeg er ikke villig til å kaste bort livet mitt på å hele tiden tenke på hva som kan skje. Man kan aldri være sikker på at man skal kunne holde sammen med samme person i et helt liv. Mennesker osm har vært sammen i førti år går også fra hverandre. Også de splittes, så om man skal tenke slik kan man i prinsippet aldri få barn. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne hva jeg mener nå, men jeg får ikke formulert det på noen bedre måte. Man vet aldri hva som kan komme til å skje, og derfor bør man leve livet sitt slik man vil i dag.
Jeg får mange spørsmål, og det er vel egentlig ikke så rart. Jeg er ung. Nitten år og sitter her med hus, hund, katt, stasjonsvogn, mann (ikke "mann" som i gift, men "mann" som i kjæreste) og snart barn. Jeg er jo nesten blitt ei kjerring, og det før jeg er fylt tjue. Det blir spesielt, som hu dama i den reklamen ville ha sagt. Så, hvordan er det egentlig å være gravid? For å være helt ærlig så er det alt. Det er både gøy og kjedelig på samme tid. Det er selvfølgelig mest gøy, men å si at bekkenløsning og ryggsmerter er gøy er vel kanskje å overdrive. (Jeg har forresten blitt sykmeldt til permisjonen begynner nå.) Men resten er fantastisk. Sparkene, bevegelsene, responsen vi får når vi snakker til magen. Hikkingen. (Ja, jeg kjenner faktisk at babyen hikker. Hvor gøy er ikke det?) Og selvfølgelig; den voksende magen. For meg er dette å leve. Noen foretrekker festing til langt på natt, minimalt med ansvar og annet gøy. Det er selvfølgelig ikke noe galt med det, men jeg foretrekker noe annet. Jeg foretrekker familieliv, jeg. Sært? Tja, kanskje.
Hvorfor vil jeg bli ei ung mor? Vel, jeg ser faktisk mange fordeler med det. Tenk hvor mye jeg får oppleve av barnets liv, og kanskje til og med av barnebarns liv. Jeg vet det er langt frem i tid, og jeg har ikke tenkt mer enn overfladisk over det, men tenk hvor mye jeg får med meg da, dere! Jeg skal bare leve en gang, for jeg tror verken på himmelen eller et liv etter døden, og da føler jeg det er viktig å gå for det man vil. Det er viktig å gjøre det man føler for å gjøre, og heller satse på at det er et riktig valg. Blir det feil på noen måte, ja, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. Så feil kan det da ikke bli.
Som jeg tidligere skrev; for meg er dette å leve. Mange har sine betenkeligheter, og sier "Men hva om det blir slutt mellom deg og Kaj? Dere har jo ikke vært sammen så lenge..." Skal man begrense seg til alt som er safe kommer man til å få et kjedelig liv, og jeg er ikke villig til å kaste bort livet mitt på å hele tiden tenke på hva som kan skje. Man kan aldri være sikker på at man skal kunne holde sammen med samme person i et helt liv. Mennesker osm har vært sammen i førti år går også fra hverandre. Også de splittes, så om man skal tenke slik kan man i prinsippet aldri få barn. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne hva jeg mener nå, men jeg får ikke formulert det på noen bedre måte. Man vet aldri hva som kan komme til å skje, og derfor bør man leve livet sitt slik man vil i dag.
Smiling faces.
Av og til er det gøy å pynte maten sin slik at rundstykket smiler opp mot seg. Dessuten er det ekstra gøy å åpne kjøleskapdøra når disse fine bildene henger der. Ser forresten nå at jeg bør vaske kjøleskapet for fingeravtrykk. Hihi. Synd jeg alltid oppdager ting etter at jeg har tatt bilde. Vel, anyways. Jeg er for lat til å ta nye. Dere kan da i alle fall se babyen vår. Litt i hvertfall. Han/hun har heldigvis blitt mye større nå, og veier faktisk rundt omkring 1350 gram denne uken. Om ei uke har han/hun blitt omtrent 1600 gram, så nå vokses det raskt altså! Det er faktisk bare to måneder og to uker igjen også. Tenk det.
Cupcakes take the cake.
Mmmm, delicious!
Nå har jeg nettopp spist muffins og sett Unge Mødre på tv. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gidder å se det, for nesten alle der irriterer meg. Jeg har nesten ingenting til felles med noen av dem, bortsett fra at jeg også skal bli en ung mamma. Der stopper likheten med de fleste av dem. Jeg ser på jenter som føler de går glipp av ungdomstiden sin på grunn av den lille menneskeklumpen de plutselig fikk kastet i hendene sine. Jeg ser på jenter som ble sjokkerte over graviditeten, men som helt ærlig svarer "nei, det brukte jeg nok ikke" når spørsmålet om prevensjon dukker opp. Jeg ser på jenter som fremdeles lever i sin egen lille boble, på tross av det store steget de har valgt å tatt. På tross av den lille menneskeklumpen de holder i hendene sine. På tross av omstendighetene.Det er ikke meg. Det er så absolutt ikke meg. Heldigvis.
Krangel med kjøleskapet.
Min lørdagskveld. Bolle med syltetøy til kveldsmat. Bolle er kanskje noe av det eneste som er godt nå. Har en stor krangel med kjøleskapet for tiden. Det har tydeligvis noe personlig i mot meg, for det er bare jeg som merker den ekle lukta som oser ut derfra. Det er bare jeg som kjenner den ekle smaken av pålegget som ligger inni der også. Kaj kjenner det ikke. Kjøleskapet hater meg. Det er jeg sikker på.
Okei, så er det kanskje ikke kjøleskapets feil. Det lukter kanskje ikke fælt inni der, og pålegget smaker antagelig helt normalt også. Alt er egentlig som før med kjøleskapet. Nei, det blir feil å si det. Kjøleskapet har faktisk ikke hatt det så bra på lenge, for i går vasket jeg det grundig. Jeg kastet mat som ikke kan kalles mat lenger, og jeg kastet vel kanskje mat som kunne vært mat i lang tid fremover også. Jeg kastet god mat som jeg var overbevist om at var dårlig, så nå er kjøleskapet nesten tomt. Alt dette på grunn av idiotiske hormoner. Det er ikke min feil. Det er hormonene. De spiller meg et puss, og syns antagelig det er hysterisk morsomt. Vel, det syns ikke jeg. Og det syns sikkert ikke Kaj heller, som kom hjem fra jobb til et tomt kjøleskap. Gravid, sa du?
(Photoshooten ble forresten utsatt til i morgen. Da hadde Nora tid!)
Okei, så er det kanskje ikke kjøleskapets feil. Det lukter kanskje ikke fælt inni der, og pålegget smaker antagelig helt normalt også. Alt er egentlig som før med kjøleskapet. Nei, det blir feil å si det. Kjøleskapet har faktisk ikke hatt det så bra på lenge, for i går vasket jeg det grundig. Jeg kastet mat som ikke kan kalles mat lenger, og jeg kastet vel kanskje mat som kunne vært mat i lang tid fremover også. Jeg kastet god mat som jeg var overbevist om at var dårlig, så nå er kjøleskapet nesten tomt. Alt dette på grunn av idiotiske hormoner. Det er ikke min feil. Det er hormonene. De spiller meg et puss, og syns antagelig det er hysterisk morsomt. Vel, det syns ikke jeg. Og det syns sikkert ikke Kaj heller, som kom hjem fra jobb til et tomt kjøleskap. Gravid, sa du?
(Photoshooten ble forresten utsatt til i morgen. Da hadde Nora tid!)
Bare for at jeg er snill.
Gravidmagen min.
Sånn. Dette er det nærmeste vi kommer magebilde fra denne kanten. Du kan lett se en svær klump der nå, vel? Magen er jo lengre ut enn puppene, og det sier faktisk litt nå, for puppene mine har blitt enorme. Altså, enorme i forhold til utgangspunktet i hvertfall. Jeg har aldri hatt særlig stopre pupper før, så nå danser jeg rundt omkring på rommet toppløs; bare for å se (og kjenne) puppene hoppe. Haha, det kan se rimelig teit ut, men heldivis er det bare en stakkars tilskuer tilstede. Kaj. (Hvem ellers?)
Må forresten fortelle om de utrolig rare naboene vi er så heldige å ha her. (Litt rart at jeg begynner å tenke på de rare naboene etter å ha fortalt om de hoppende puppene mine. Hmm...) På den ene siden har vi en eller annen tulling som snorker som en svær bjørn. Vi kan høre snorkinga hans godt gjennom veggen, og vi har alltid air-condition på. Det sier litt. Jeg lurer på om han er alene på ferie. Hvis ikke; stakkars medmennesker. Hvordan overlever de? Vel, det får vel bli deres problem. På den andre siden har vi derimot en gjeng som har blitt vårt problem også. I dag våknet vi av en gjeng gale danske mennesker synge. De har nemlig ikke forstått hva privatliv er for noe, og lukker aldri dørene sine. Så synger de. Falskt, jævlig og høyt, og vekker stakkars sovende naboer. Jeg har egentlig aldri forstått meg på dansker. God natt!
Må forresten fortelle om de utrolig rare naboene vi er så heldige å ha her. (Litt rart at jeg begynner å tenke på de rare naboene etter å ha fortalt om de hoppende puppene mine. Hmm...) På den ene siden har vi en eller annen tulling som snorker som en svær bjørn. Vi kan høre snorkinga hans godt gjennom veggen, og vi har alltid air-condition på. Det sier litt. Jeg lurer på om han er alene på ferie. Hvis ikke; stakkars medmennesker. Hvordan overlever de? Vel, det får vel bli deres problem. På den andre siden har vi derimot en gjeng som har blitt vårt problem også. I dag våknet vi av en gjeng gale danske mennesker synge. De har nemlig ikke forstått hva privatliv er for noe, og lukker aldri dørene sine. Så synger de. Falskt, jævlig og høyt, og vekker stakkars sovende naboer. Jeg har egentlig aldri forstått meg på dansker. God natt!
E is for Elephant.
De små bildene er klikkbare.
Dette er altså Jumbo. Fantastisk svær leketøys/babyklær-butikk. Butikken her har alt. Alt! Og det beste av alt; det er utrolig billig. Vi betalte usle 16 kroner for en body. Utrolig. Jeg hadde lyst til å gå amok og kjøpe alt jeg kom over, men butikken hadde minimalt med nøytrale farger og klær. Vi er ikke sikre på om det er en liten jente eller en liten gutt i magen min, så vi hadde bestemt oss for å holde oss til nøytrale farger som hvitt og brunt. Jeg må likevel innrømme at det ble litt rosa på oss også. Bare se på Hello Kitty-bodyen. Er det mulig å gå forbi den uten å plukke den med seg? Jeg tror ikke det. Jeg klarte det i alle fall ikke. Dessuten sa jo jordmor at hun trodde det var ei jente...
Det å shoppe babyklær var utrolig. Jeg smilte konstant, og sa "naaaaw" minst en million ganger. Jeg fant hele tiden plagg vi bare måtte ha. Jeg har alltid sett på babyklær som søtt og nusselig, men det å kjøpe det til sin egen baby er spesielt. Alt blir annerledes. Jeg kunne plutselig se for meg et lite smilende menneske inni bodyen. Et lite menneske som ligner på meg og Kaj. Tanken på at vår lille baby skal bruke disse enormt søte klærne er nesten overveldende. Hele butikken var overveldende. Hele babyklæropplevelsen var overveldene. Alt er overveldende og utrolig, og nå gleder jeg meg mer enn hva jeg trodde var mulig.
Det å shoppe babyklær var utrolig. Jeg smilte konstant, og sa "naaaaw" minst en million ganger. Jeg fant hele tiden plagg vi bare måtte ha. Jeg har alltid sett på babyklær som søtt og nusselig, men det å kjøpe det til sin egen baby er spesielt. Alt blir annerledes. Jeg kunne plutselig se for meg et lite smilende menneske inni bodyen. Et lite menneske som ligner på meg og Kaj. Tanken på at vår lille baby skal bruke disse enormt søte klærne er nesten overveldende. Hele butikken var overveldende. Hele babyklæropplevelsen var overveldene. Alt er overveldende og utrolig, og nå gleder jeg meg mer enn hva jeg trodde var mulig.
Bare en liten kveldsoppdatering.
Tenkte bare jeg skulle nevne at jeg er 21 uker på vei i dag. Hurra! Rart hvor mye hver uke betyr for tiden. Hver uke er et stort steg mot noe jeg gleder meg utrolig til. Noe jeg virkelig vil. Hver uke er en milepæl, og jeg er like glad hver torsdag. Ikke for at Torsdagskvelden er tilbake, for det driter jeg egentlig i, men for at jeg er en uke nærmere noe stort. Snart er det bare fire måneder igjen til jeg ligger på et eller annet sykehus og roper høyt. Vel, om jeg kommer til å rope høyt vet jeg vel ikke. Time will show! Spennende er det uansett.
Uansett. Det var utrolig gøy å se hvilke navn dere liker, og hvilke navn dere ikke liker så veldig godt. Jeg vet i alle fall hvilke navn jeg liker, og heldigvis er mitt favorittnavn nummer èn nevnt svært lite. Vi velger å unngå de mest populære navnene, selv om mange av dem er nydelige. Må være kjedelig å være Emma nummer fem i klassen. Dessverre vil jeg ikke røpe hvilket navn det er jeg liker så godt. Kanskje litt teit, men jeg føler jeg vil holde det for meg selv. (Nesten, i hvertfall. Noen venner og litt familie vet selvfølgelig om det.) Bare i tilfelle vi faktisk kommer til å bruke det. Man vet aldri. Kanskje passer det perfekt, kanskje passer det ikke i det hele tatt. Navnet jeg tenker på er et jentenavn, så det blir litt teit å bruke det om det skulle vise seg å være en gutt inni magen min for eksempel. Hihi.
Nå skal jeg faktisk snart legge meg. Jeg er trøtt ikveld, og dessuten røyk jeg ut av pokerturneringa etter omtrent fem minutter. Man må satse for å vinne, men i dag vant jeg dessverre ikke. Vel, vel. Sånt som skjer. Dessuten er det ingenting gøy på tv i kveld, og jeg føler ikke for å se Sex and the City for hundrede gang heller. Så da sier jeg bare nattinatt.
Uansett. Det var utrolig gøy å se hvilke navn dere liker, og hvilke navn dere ikke liker så veldig godt. Jeg vet i alle fall hvilke navn jeg liker, og heldigvis er mitt favorittnavn nummer èn nevnt svært lite. Vi velger å unngå de mest populære navnene, selv om mange av dem er nydelige. Må være kjedelig å være Emma nummer fem i klassen. Dessverre vil jeg ikke røpe hvilket navn det er jeg liker så godt. Kanskje litt teit, men jeg føler jeg vil holde det for meg selv. (Nesten, i hvertfall. Noen venner og litt familie vet selvfølgelig om det.) Bare i tilfelle vi faktisk kommer til å bruke det. Man vet aldri. Kanskje passer det perfekt, kanskje passer det ikke i det hele tatt. Navnet jeg tenker på er et jentenavn, så det blir litt teit å bruke det om det skulle vise seg å være en gutt inni magen min for eksempel. Hihi.
Nå skal jeg faktisk snart legge meg. Jeg er trøtt ikveld, og dessuten røyk jeg ut av pokerturneringa etter omtrent fem minutter. Man må satse for å vinne, men i dag vant jeg dessverre ikke. Vel, vel. Sånt som skjer. Dessuten er det ingenting gøy på tv i kveld, og jeg føler ikke for å se Sex and the City for hundrede gang heller. Så da sier jeg bare nattinatt.
Den gravide av oss.
Til de som lurer på om jeg går sånn til vanlig; vel, går ikke slik hver dag, men det gjør meg ingenting å vise meg sånn i full offentlighet. I dag gikk jeg på butikken slik, og var på jentevors med tre søte jenter.
Da har jeg kommet meg hjem fra jentevorspiel hos Nora. Veldig koselig kveld med veldig koselige jenter, men jeg må innrømme at det er litt rart å sitte som "den gravide" i jentegjengen. Jeg føler for å rope ut at babyen sparker hver dag nå, og hvor fantastisk det er. Jeg vil også fortelle lenge om hvordan alt føles, og hvordan alt er for meg nå. Jeg forstår selvfølgelig hvor kjedelig det kan være å høre på i lengden, så jeg biter det i meg. Bare for å ikke bli som jeg aldri skulle bli. Jeg tror faktisk det er umulig å ikke bli som jeg ikke ville bli. Jeg kommer til å bli nok en av de mødrene som ikke får snakket nok om hvor nydelige ungene mine er, og hvor gøy det var da han/hun kastet bamsen sin på meg og lo. Eller hvor gøy det var å se at han/hun lekte med spaghettien. Det er rart. Jeg er ikke lenger jenta som fester helt til neste morgen og hun som drikker mest. Jeg er ikke lenger med. Det er rart å tenke på. Ting er forandret, og kommer bare til å forandre seg mer. Det er rart å være først.
Jeg kommer til å smile i hele dag.
Det er ikke lett å få sagt det jeg vil si. Jeg har ikke ord, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vel, jeg prøver likevel. Nå er vi nettopp kommet hjem fra Orkanger, hvor vi har vært på ultralyd. Den delen er ikke så vanskelig å forklare. Det er herfra det blir verre. Jeg prøver likevel. Noe mer fantastisk har jeg vel aldri vært med på. Å få se en liten aktiv krabat sparke og slå inni magen min...som sagt; jeg har ikke ord. Det var utrolig. Det går virkelig opp for meg at jeg har et lite menneske gjemt inne i magen min nå, som rører seg hver dag. Det går virkelig opp for meg hvor glad jeg allerede er i den lille skapningen. Jeg er overlykkelig. Nå må alt gå bra.
Hvilket kjønn er det, lurer du sikkert nå. Blir det gutt eller jente? Sannheten er at jeg ikke har et veldig godt svar på akkurat det. Jordmor var veldig, veldig usikker. Babyen lå veldig sammenkrøket, så det var ikke enkelt å se. Siden hun likevel måtte tippe, så trodde hun kanskje det var ei lita jente. Kanskje. Med andre ord; her er det ingen sikkerhet. Det blir nok ikke til at vi maler barnerommet rosa, for å si det slik, og babyklær blir vel kjøpt i ganske så nøytrale farger også. For meg betyr det forøvrig ingenting om det blir gutt eller jente. Så lenge den lille krabaten er frisk, er jeg fornøyd. Og det lover bra. Jeg kommer til å smile i hele dag.
Termin ble forresten bare flyttet med en dag. Fra 6.februar til 7.februar. Godt at jeg ikke var kommet to uker kortere enn jeg hadde regnet ut. Det hadde vært utrolig kjipt.
Hvilket kjønn er det, lurer du sikkert nå. Blir det gutt eller jente? Sannheten er at jeg ikke har et veldig godt svar på akkurat det. Jordmor var veldig, veldig usikker. Babyen lå veldig sammenkrøket, så det var ikke enkelt å se. Siden hun likevel måtte tippe, så trodde hun kanskje det var ei lita jente. Kanskje. Med andre ord; her er det ingen sikkerhet. Det blir nok ikke til at vi maler barnerommet rosa, for å si det slik, og babyklær blir vel kjøpt i ganske så nøytrale farger også. For meg betyr det forøvrig ingenting om det blir gutt eller jente. Så lenge den lille krabaten er frisk, er jeg fornøyd. Og det lover bra. Jeg kommer til å smile i hele dag.
Termin ble forresten bare flyttet med en dag. Fra 6.februar til 7.februar. Godt at jeg ikke var kommet to uker kortere enn jeg hadde regnet ut. Det hadde vært utrolig kjipt.
Et lite hei.
Seksten uker, og ting begynner å forandre seg fra "ubeskrivelig rart" til "rart" og "virkelig". Med andre ord; det går fremover. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å aldri få barn. Ekle, plagsomme snørrunger var ikke noe for meg. Jeg likte ikke så mange av de andre barna på barneskolen. Det var alltid noe å pirke på hos dem. For eksempel jenta som helt enkelt bare var skikkelig teit. Eller jenta som ingen kunne stole på. Eller jenta som tissa på seg. Eller gutten som løp tulling etter alle og enhver, bare for å slå. Eller den feite ungen som spiste fem brødskiver med nugatti til lunsj. Eller jenta som pillet nese i hver time, og spesielt i matfriminuttene da alle burde ha matlyst. Å se snørrflak falle ned på de tørre brødskivene til denne jenta fikk oss alle til å droppe maten. Alle uten om Snørrjenta. Hun spiste maten sin, som bestod av brødskiver med lettere "delikat" pålegg, som om det var det naturligste i verden.
Ja, jeg mistet tidlig lysten på å få barn. Det fantes ikke snille barn da jeg var yngre. Hadde ikke Julenissen vært en mann av tomme trusler, så hadde han nok faktisk gitt alle barna pakker med askeklumper i. Det er jeg sikker på. Jeg var ikke et av disse barna. Jeg var vel kanskje den eneste snille. Den eneste som ingen kunne pirke på. Jeg kunne selvfølgelig satse på at mine gode gener ville redde barnet mitt fra å bli en av disse ekle drittungene, men det var like usikkert som å tippe i lotto. Mest sannsynlig kom resultatet til å bli svært uheldig, og det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta. Dermed skulle jeg bestemt ikke ha barn.
Seksten uker i dag. Jeg er glad jeg har forandret mening. Jeg er glad jeg ikke lenger ser på meg selv som den feilfrie, og jeg er glad for at jeg har forandret syn på disse drittungene. I dag kjente jeg noe. En bevegelse. En liten boble som sprakk. Et lite "hei". En liten beskjed. I dag har vi kommunisert. Tror jeg.
Gravidpjatt.
Nå sitter jeg her. Rufus ligger ikke mange centimetrene unna meg, og det gjør forsåvidt ikke Sala heller. Jeg er en dyremagnet i kveld, men for min del er ikke dyrenes nærvær nok. Jeg vil ha Kaj her, og jeg vil ha ham her nå! Uansett. Kaj kommer vel straks hjem fra jobb. Han burde vært her ti over ti, som vanlig, men han måtte jobbe litt ekstra. I mens sitter jeg her med intense ryggsmerter som kom fra ingensteds, og kveldskvalmen jeg nå har blitt ganske så vant til. Morgenkvalme er et begrep jeg ikke helt forstår. Kvelskvalme derimot - jeg er et vandrende leksikon når det gjelder kveldskvalme. Okei, jeg overdriver. Igjen. Det gjør jeg ofte for tiden. Jeg er aldeles ikke så kvalm som jeg skal ha det til. Jeg er bare lettere uggen, og det bør man vel kanskje ikke klage så høyt over. Det sitter faktisk gravide jenter rundt omkring og spyr as we speak.
Nuvel. I natt hadde jeg nok en utrolig syk drøm. De har det nemlig vært mange av de siste tolv ukene. I natt drømte jeg at noen stjal babyen min. Alt gikk så fort, og plutselig lente jeg meg oppgitt og hysterisk mot en bil og gråt. Politiet så på meg med medlidende blikk, og jeg forklarte at jeg ikke ante hvem som tok babyen min. Jeg husket ikke ansiktet hennes heller, for det forsvant like raskt som det hadde kommet. Nok om den drømmen. Den var ikke noe særlig gøy.
Sånn. Det var litt gravidprat for i kveld. Jeg har vel liten tro på at dette kan være interessant for noen, men la gå. Tiden vil vise om jeg føler det er verdt å blogge mer om slikt vås. Nå kan jeg høre Kajs bil komme gjennom tåka som slynger seg rundt alt ute. Tåka kom helt plutselig, og i kveld er det absolutt ingenting som minner meg om syden ute. Det er kaldt, grått og trist. Og jeg kan nesten ikke se naboens hus.
Nuvel. I natt hadde jeg nok en utrolig syk drøm. De har det nemlig vært mange av de siste tolv ukene. I natt drømte jeg at noen stjal babyen min. Alt gikk så fort, og plutselig lente jeg meg oppgitt og hysterisk mot en bil og gråt. Politiet så på meg med medlidende blikk, og jeg forklarte at jeg ikke ante hvem som tok babyen min. Jeg husket ikke ansiktet hennes heller, for det forsvant like raskt som det hadde kommet. Nok om den drømmen. Den var ikke noe særlig gøy.
Sånn. Det var litt gravidprat for i kveld. Jeg har vel liten tro på at dette kan være interessant for noen, men la gå. Tiden vil vise om jeg føler det er verdt å blogge mer om slikt vås. Nå kan jeg høre Kajs bil komme gjennom tåka som slynger seg rundt alt ute. Tåka kom helt plutselig, og i kveld er det absolutt ingenting som minner meg om syden ute. Det er kaldt, grått og trist. Og jeg kan nesten ikke se naboens hus.
